Jakten på GMIPA + 3 norske øl

GMIPA? Gammelmannsipa? Ja, det er faktisk et ord som blir brukt. Mest på lukkete grupper for ihuga ølnerder, og mest som gemyttlig skjellsord. Men begrepet har sivet ut i allmenheten, og det er på tide å se nærmere på det.

For å forstå uttrykket tror jeg vi må gå litt tilbake og sette det i en sammenheng. Altså, vi må se litt nærmere på ipa, eller IPA, eller India Pale Ale.

Det starter i England. Etterhvert som den industrielle revolusjonen skrider frem får man bedre teknikker for malting. Fra direkte varme fra ved, til indirekte varme fra kull, og frem til elektrisitet. Med denne utviklingen kan man produsere lysere malt, til og med uten røykpreg fra vedbrenningen. I England var allerede Porteren populær blant havnearbeiderene, og den litt lysere Bitter blant resten av befolkningen.

Men alt ble stort sett servert fra fat, eller cask. Når den industrielle revolusjonen endelig kan masseprodusere glassflasker, begynner engelskmennene å tappe sin Bitter på flaske og kaller det Pale Ale. Dette er altså ganske maltdrevne øl, mørk brun til lys brun på farge, med tydelig bitterhet og gjerne litt preg av engelske humler.

Så drar engelskmennene til India, og der må de selvsagt også ha øl. Mange vil ha det til at India Pale Ale oppstår fordi: det tar lang tid å seile fra England til India, og for å få ølet til å holde seg i opptil 6 måneder på et seilskip bruker man de antibakterielle og konserverende egenskapene til humlen, kombinert med de konserverende effektene av høyere alkoholstyke. Ut fra denne teorien (som ikke er den eneste, men den vi skal forholde oss til her) er altså IPA en sterkere og mer humlet Pale Ale.

Så USA. Landet består jo bare av innvandrere, veldig mange av dem fra Europa. Både tyskere, tsjekkere og engelskmenn tok med seg sine bryggetradisoner. Men alt i Amerika er større og bedre, det gjelder også øl og humle. IPA ble bittrere, sterkere, mer humledominert. Vi fikk Amerikansk IPA.

Når ølrevolusjonen skyller over verden, kommer den fra USA. En klassisk IPA fra ølrevolusjonens begynnelse er ofte brunlig på farge og har en klare malttoner der tonene av karamellmalt i forskjellige valører er tydelige. Den har også en klar og tydelig bitterhet, gjerne av den strenge sorten. Aroma og smak fra humle går i retning av tropisk frukt og barnål.

Det lekes og eksperimenteres mye med IPA. En periode var det om å gjøre å se hvor mye bitterhet man kunne oppnå. Bitterhet måles i IBU (nei, ikke den internasjonale skiskytterorganisasjonen), en typisk klassisk IPA ligger gjerne på 50-60 IBU. Noen forsøkte til og med å sette rekord med å lage en IPA på 1000 IBU. (Man skiller mellom faktisk bitterhet, altså IBU, og opplevd bitterhet. Sensoriske forsøk antyder at grensen ligger på 60 IBU, man smaker svært lite forskjell av bitterheten i øl på 60 IBU versus et på 100 IBU.)

Sakte men sikkert flytter man humletilsetningene utover i kokeprosessen og gjæringsprosessen, og får dermed mindre bitterhet og mer smak og aroma fra de esoteriske oljene i humleplantene.

Omtrent her har vi det som kalles West Coast IPA. Den har mye smak og aroma fra humle, den har bitterhet, og malttoner. Ikke minst; den er balansert.

Så oppstår altså New England India Pale Ale. All humle er flyttet til etter koking, og mengden humle økes til uanstendige mengder. Maltbasen er enklest mulig, kun lyst malt. Siden man da mister munnfølelse og kropp, kompenserer man dette med å tilsette umaltet havre og/eller hvete. Resultatet er et lyst, friskt og lettdrikkelig øl som nesten utelukkende smaker av de humlesortene som er brukt. Her er det enorme muligheter til variasjon, men de fleste velger en nokså safe profil av sitrus, appelsin og tropisk frukt.

Av en eller annen grunn velger en del bryggere også å tilsett laktosesukker i de moderne versjonene av NEIPA. Laktosesukker er ikke gjærbart, og er gjennom sin opplevde sødme med på å bygge kropp i ølet. Men det har en karakteristisk smak som ikke alle liker.

I Norge er vi i ferd med å dele ølverden inn i to: De som sverger til NEIPA og de som liker GammelmannsIPA. Skal da disse to aldri møtes?

Her må vi ut og søker kunnskap, i form av en enquête.

Disse 4 spørsmålene ble stilt:

1."Hva er GammelmannsIPA? "

2."Hvorfor det?"

3."Liker du det? "

4."Hvorfor/hvorfor ikke? "

Andreas Misund Berntsen (Hipstergeneral og NEIPA-misjonær):

1. Begrepet ble vel funnet opp av André Mitrica, men det virker som det har fått et eget liv avhengig av hvem du spør. Mine tanker er at Gammelmanns-IPA er en IPA som smaker relativt likt slik Amerikansk IPA smakte i Norge helt fram til for noen år siden. Oppskriftene som var populære på den tiden brukte en del tyngre malt enn hva som er vanlig i dag, og spesielt krystallmalten som var tenkt å skulle gi en balanse mot den kraftige bitterheten fra de typisk Amerikanske C-humlene Cascade, Centennial, Columbus, Chinook og Citra. En annen viktig faktor er at IPA på boks var mye mindre utbredt på den tiden, og at det meste ble flasket. Flaskeoppsettene var kanskje heller ikke topp moderne med tanke på å skjerme for oksygen, så det var vanlig at en IPA ikke holdt seg fersk særlig lenge, og at den oksiderte relativt fort der den sto på Vinmonopolet sine varme hyller. På samme måte som smaken på Corona skal ha et viss skunky preg så vil jeg si mange var vant med at IPA i praksis skulle ha smak av oksidert krystallmalt, og ofte mer bitterhet enn en eksplosjon av humlearoma og smak.

2. Man visste ikke bedre.

3. Ja, men jeg foretrekker naboen "moderne west coast IPA", som bruker vesentlig lysere malt og gjerne samme humleprofilen og bitterheten. Denne er gjerne på boks, har smak av frisk sitrus, furu, granskog, er på 6-8% ABV, har en skarpere vannprofil som er mer mot magnesiumsulfat enn calciumklorid, og funker som bare det når du vil ha en pause fra det tropiske.

4. Drikkemotstand is the new black.

Knut Albert Solem (Eldre trønder, sekkepipe-entusiast, styremedlem i Norsk Sixpence Forening):

Det er en klassisk og balansert vestkyst-IPA med maltkropp og bitre humletoner som furunål og sitrus. Den opptrer gjerne fra 6% og oppover mot imperiale utgaver opp mot 10%. Sjelden filtrert, bare klarnet på fat eller flaske, slik at det til og med for gamle menn går an å se dagslys gjennom ølglasset. Tradisjonelle utgaver i Norge har vært Ægir IPA, Nøgne Ø, Haands Fyr og Flamme og Veholts Humlehelvete. Originalutgaven av Punk IPA var også en gammelmannsipa. Jeg liker absolutt disse rene, crispe ølene uten laktose, fruktcocktail eller andre fremmedelementer. Og de kan gjerne være riktig bitre. Alle som virkelig liker øl, liker denne øltypen.

Lasse Lukacs (Kantinemedarbeider, sorenskriver, gymlærer, nestformann i Norsk Sixpence Forening)

1. GammelmannsIPA? Et spøkefullt navn til håndverksølrevolusjonens ledende stjerne. En øl med lett søtlig maltbase jevnet ut med humlebitterhet. Et øl man ikke forveksler med rusbrus eller frokostjuice.

2. Navnet stammer fra en tid hvor man var litt mer avslappet overfor øl og kunne snakke om det. Man kunne ha en jovial tone og ha det litt moro med hverandre. Den gangen venners ord var viktigere for et øl enn en fremmeds tall. Den gang krenking var noe som skjedde på båt. Da New England var mest kjent for bakte bønner, at man brukte hendene til å spille football og verdensarven til øl var baren Cheers.

3. Forandringer i samfunnet skjer, sånn er det bare. Å, du mente ølstilen? Ja. Ja, det gjør jeg.

4. Jeg finner enormt med glede i en 'gammelsmanns'-DIPA som har perfekt balanse mellom bitterhet og sødme. Det er nok ølstilen jeg kan kalle favoritt.

Jon Packer (Administrerende direktør i det Norsk-Australske NEIPA-forbundet, smakspedagog og ornitolog)

1. For meg er GMIPA den norske interpretasjonen av en West Coast amerikansk IPA. Jeg mener den er en legitim egen stil, selv om den ikke er offisiell (ennå!) under dommerorganisasjonene, og kunne alternativt kalles Norwegian IPA. I kontrast til en amerikansk West Coast IPA, er GMIPA ufiltrert, bruker ofte litt mindre nøytrale gjærtyper, har en mer intens maltkarakter fra engelske og europeiske malttyper, bitterheten er ikke like spiss, og den er gjerne ikke like tørr som de amerikanske originalene. Stilen blir stadig forvekslet med WCIPA, men jeg mener GMIPA er noe distinkt. WCIPA oftest filtrert, spissere, har mer fokusert humle og er mer nøytral både på maltprofil og gjærprofil. WCIPA er “crispy” som en pilsner, GMIPA er ikke det. Det er bare å sammenligne Stone IPA med Kinn Vestkyst for å se hva jeg mener.

2. Min hypotese er: da Amerikansk (vestkyst) IPA ble importert til Norge var bryggermiljøet i Norge ungt og lite. De som startet opp bryggerier her hadde ikke tilgang til amerikansk malt eller dyre filtreringssystemer, det var tidlige dager for kunnskap om hvilken vannjustering var best, og kanskje de hadde ikke helt kontroll på gjærbehandling for å få gjæret nøytralt heller. Tilgangen til humle var ikke fantastisk, og man måtte bruke det man kunne få. Så resultatene da de forsøkte å klone f.eks Pliny the Elder (Two Captains) ble naturligvis veldig annerledes. Det fikk sin egen terroir, på en måte.

3. Av og til! Ikke like mye som WCIPA/NEIPA.

4. Jeg synes ikke det er like spennende som en god WCIPA eller NEIPA, som eksistere for å vise frem humletyper på en så spektakulær måte som mulig, men den har absolutt sin plass. I motsetning til WCIPA og NEIPA kan en Norsk GMIPA funke bra som matøl i riktig sammensetning. Det funker utmerket som en øl å drikke når man ikke vil analysere.

Sammy Myklebust (Formann i Norsk Sixpence Forening, (Øl)Portalens Vokter, kanalbåtmatros):

1. Verdens mest solgte IPA. Slik jeg har skjønt det er det en fellesbetegnelse på all IPA det er mulig å se gjennom. Muligens med et unntak for brut.

2. Navnet er satt av ungdommer, og wannabe hipsters, som tror at IPA full av hvete og grums vil endre verden og bli større enn hjulet. En reaksjon som minner litt om det som jevnlig skjer innen musikken. Det dukker opp noe "helt nytt" som virkelig er fremtiden. Etter noen år parkeres dette nye sammen med det som har vært der lenge. Som regel litt i skyggen.

3. Nei, jeg elsker det.

4. En god øl skal ha litt motstand. Juice kan barna drikke til frokost. Samtidig er det selvsagt en faktor at magen min ikke tåler hvete så godt og mange av disse nye IPAene i realiteten er overhumlet hveteøl.

Tom Young (Yppersteprest, gonzojournalist, kampsportutøver):

1. Det er en betegnelse på IPA med bitterhet og karakter.

2. Navnet er funnet opp av konspiratoriske sjeler som ønsker å kuppe betegnelsen IPA til fordel for et øl som best kan sammenlignes med gjæret appelsinsaft.

3. Ja.

4. Fordi det har god smak og attitude.

Velstand

Norwegian IPA

6%

7Fjell Bryggeri

Gyllen gul, uklar, stort hvitt fluffy og tett skumhode.

Aroma av mango, appelsin, hint av sitrus, gul frukt,

Smaker av appelsin, grapefrukt, hint av mango, noen grønne toner. Solid og litt tørrende bitterhet, fin kremet munnfølelse. Medium sødme som fruktsødme. Ganske lang avslutning med fast bitterhet, fruktsødme, sitrusskall, litt tørr.

Er det NEIPA? Nei. Er det West Coast? Ja, det synes jeg. Er det GMIPA? Hakke Peiling. Er det godt? Ja.

Bånn Gass

Vestkyst IPA

8%

Haandbryggeriet

Gyllen orange, lett disig, lite hvitt skumhode.

Aroma av granbar, lys malt, kjeks, hint av sitrus, lys brødskorpe.

Medium sødme, god munnfølelse, medium+ kropp. Toner av malt, kjeks, brød, moden frukt, appelsin, hint av barnåler, kvae. Integrert bitterhet som ikke stikker seg frem. Lang avslutning med fin fruktsødme blandet med maltsødme, fin bitterhet som henger litt igjen.

Er det NEIPA? Nope. Er det West Coast? Jepp. Er det GMIPA? Sikkert. Er det godt? Ja.

South Coast

DDH IPA

7,5%

Nøgne Ø

Gyllen lys kobberbrun, lett disig, stort fluffy hvitt skumhode.

Aroma av tropisk frukt, mango, små hint av barnål, appelsin og lys malt.

Rund og fin i fruktig anslag. Tropisk, appelsin og hint av barnåler i midtpartiet, god bitterhet og lett maltsødme i avslutningen. God munnfølelse, kremet tekstur, fin fylde.

Er det NEIPA? Nix. Er det West Coast? Ja, south west. Er det GMIPA? Mulig. Er det godt? Ja.

Blogg

Jakten på GMIPA + 3 norske øl